Sløsesjokk i beste sendetid.


Er det virkelig nødvendig å vente til NRK gir oss Sløsesjokk med å ta grepene som trengs for å sikre bedre ressursutnyttelse, lavere klimaavtrykk og flere arbeidsplasser i norsk næringsliv?

Av: Preben Carlsen, grunnlegger og daglig leder i GoGood.


Onsdag 6. januar kommer NRK til å gi Norge Sløsesjokk i beste sendetid. Akkurat som i fjor, da over 700.000 nordmenn fikk et ukentlig Matsjokk av at vi kaster tonnevis med mat helt unødvendig, kommer vi også i år til å riste på hodet av den meningsløse bruk og kast-mentaliteten som preger forbruket av biler, klær, møbler, elektronikk og sportsutstyr. Som et resultat av oppmerksomheten er det ikke vanskelig å forutse at politikerne vil komme på banen for å vise handlekraft og lansere tiltak.

Det er prisverdig at NRK driver konstruktiv journalistikk som skaper viktig endring, men det er også relevant å stille spørsmål ved hvorfor politikerne ikke tar tak i problemene før de havner i medienes søkelys. Det er tross alt ikke vanskelig å få øye på de problemene forbruksøkonomien påfører oss.



Preben Carlsen i GoGood brukte Sløsesjokket til å utfordre politikerne til å ta grep for å legge forholdene bedre til rette for utviklingen av en konkurransedyktig ombruksøkonomi i Norge.


På forbrukstoppen i Europa

I Norge ligger vi på forbrukstoppen i Europa og følger opp med en lite flatterende bunnplassering når det kommer til ressursutnyttelse. I 2019 ombrukte vi kun 2,6 prosent av materialene som går inn i økonomien vår. De øvrige 97,4 blir enten brent eller havner på dynga etter førstegangs bruk. Situasjonen i resten av verden er ikke stort bedre med en ombruksandel på 8,6 prosent.


Hovedårsaken skyldes at økonomien er organisert etter lineære prinsipper; vi henter ut råmaterialer fra naturen, bruker dem til å produsere varer i store volumer og selger dem på et globalt massemarked, før vi overlater til kunden å bruke produktene og kaste dem etterpå. Det fungerte lenge, men de siste 30 årene har forbru


ket vokst med over 1100 prosent og i fjor brukte vi for første gang mer enn 100 milliarder tonn råmaterialer – omtrent dobbelt så mye som naturen er i stand til å reprodusere.

Et økonomisk skifte med enorme muligheter

I årene som kommer vil kombinasjonen av eksplosiv befolkningsvekst, økt kjøpekraft, redusert råvaretilgang og alvorlige klimaendringer sette dagens økonomiske forbruksmodell under ytterligere press. Masseproduksjon i lavkostland, forurensende transport og salg av produkter med kort levetid er ikke lenger forenlig med det faktum at jordkloden er en begrenset ressurs. Skal vi opprettholde en positiv økonomisk utvikling, ivareta naturmangfoldet og kutte klimautslipp må vi derfor utvikle en ombruksbasert økonomi som får mer ut av materialene og produktene vi trenger for å leve gode liv.


Det økonomiske skiftet vi står foran åpner enorme muligheter for næringsutvikling. Beregninger viser et verdiskapingspotensial på hele 1800 milliarder euro, samtidig som det kan halvere klimautslippene og skape 3-5 millioner nye arbeidsplasser i Europa innen 2030. Med det som bakteppe er det kanskje ikke så rart at 8 av 10 nordmenn sier at de vil velge ombruk oftere, selskaper som Microsoft, IKEA og H&M allerede implementerer ombruksstrategier i stor skala og at hvert tredje tiltak i EUs Green Deal handler om å gjøre den europeiske økonomien sirkulær.


Behov for en ny og bærekraftig næringspolitikk

Utviklingen i ombruksøkonomien er altså i full gang – og det gir også Norge en unik mulighet til å utvikle en ny og bærekraftig næringspolitikk. Det har åpenbart Regjeringen forstått, men helt siden Regjeringserklæringen på Granavolden i 2018 har de kun brukt store ord – «Norge skal være et foregangsland i overgangen til en grønn og sirkulær økonomi» – uten å følge opp med handling. Status for satsingen tre år senere er tre utsettelser av den nasjonale strategien for sirkulær økonomi, 100 covid-krisemillioner til kompetanseheving og 30 millioner i neste års statsbudsjett som skal «styrke en raskere omstilling til en mer grønn og sirkulær økonomi, en mer effektiv ressursutnyttelse, begrense negativ påvirkning på klima- og miljø og bidra til flere arbeidsplasser og bedret lønnsomhet i næringslivet». Dette er viktige ambisjoner, men hjelper ikke når Regjeringen legger småpenger i potten. I stedet begynner man å se konturene av et mønster med store ord og lite handling – med unntak av marginale grep som fjerner det verste presset fra organisasjoner, næringsliv og nordmenn får sløsesjokk i beste sendetid.


Ombruksløsninger i industriell skala Selv har jeg hatt gleden av å medvirke i Sløsesjokket som grunnlegger av GoGood. Vi jobber med å utvikle ombruksløsninger i industriell skala, med kontorinnredning som første satsing. I løpet av de tre årene som har gått siden vi startet arbeidet har vi identifisert markedsmuligheter for mange milliarder kroner bare i Oslo og omegn. Vi har utviklet nye løsninger, ny teknologi, forretnings- og finansieringsmodeller, produkter og tjenester og vi har etablert en helt ny ombruksverdikjede i samarbeid med andre selskaper, forskningsmiljøer og bransjeorganisasjoner. Ingenting av dette har vært enkelt, men det gir likevel et inntrykk av noe av det som kreves for å utvikle en bærekraftig ombruksøkonomi.

Ti grep for å stimulere utviklingen av en sirkulærøkonomi

For Norges del er både potensialet og utfordringene utrolig mye større enn for et selskap som vårt, men hvis Regjeringen mener alvor med sitt snakk om at Norge skal bli et foregangsland, må de handle raskt. Basert på vår erfaring vil følgende være til nytte:

1. Forutsigbare rammer: Etablere ambisiøse og forutsigbare rammevilkår for næringslivet ved å vedta en nasjonal strategi for ombruk og sirkulærøkonomi.

2. Offentlig innkjøpskraft: Legge tydelige rammer for hvordan offentlige innkjøp skal stimulere fremveksten av selskaper med ombruk i kjernen av sin forretningsmodell. 3. Ris og gulrot: Lover, reguleringer og incentivordninger som straffer overforbruk og belønner ombruk – blant annet ved å legge avgifter på materialforbruk og CO2-utslipp.

4. Nye standarder: Etablere felles bærekraftsmetodikk og standarder for ombruk som gjør det mulig for kunder å sammenligne produkter, tjenester og selskaper opp mot hverandre.

5. Utvidet produsentansvar: Stille krav om at ombruk må bli en inkludert del av en leveranse, så det blir enkelt for kundene å ta vare på, reparere og bytte inn produkter når det trengs – samtidig som produsentene kan skape nye forretningsmuligheter gjennom ombruk av produktene som leveres inn.

6. Nye designkrav: Stille krav til produktdesign som optimaliserer for lang levetid og ombrukbarhet i alle faser av livsløpet til produkter og materialene de er laget av.

7. Nye finansieringsordninger: Stimulere nye finansieringsordninger som gjør det mulig for produsenter å gå fra salg til utleie og dermed tjene mer på å lage kvalitetsprodukter som lever lenge.

8. Fysisk infrastruktur: Investere i oppbyggingen av fysisk infrastruktur som muliggjør ombruksverdikjeder som inkluderer vedlikehold, reparasjon og omproduksjon i industriell skala.

9. Innovasjon og teknologiutvikling: Investere i fremveksten av innovasjon og teknologiutvikling ved å øremerke offentlige midler til selskaper som har ombruk i kjernen av sin virksomhet. 10. Bransjesamarbeid: Økt satsing på tverrfaglige samarbeid for å stimulere til ny verdiskaping og bedre ressursutnyttelse på tvers av virksomheter og bransjer. Alt dette er krevende oppgaver som vil ta tid, men Norge er et lite land og tillit mellom aktører i privat og offentlig sektor er høy. Dermed har vi alle forutsetninger for å bevege oss raskere enn resten av verden – og det kommer godt med i utviklingen av en ombruksbasert økonomi på tvers av bransjer, sektorer og virksomheter. Med andre ord; Regjeringen har fortsatt muligheten til å ta grepene som trengs for å få Norge på offensiven i et av de største økonomiske skiftene i vår levetid, men da må de slutte å prate og begynne å ta grepene som trengs for å leve opp til sine løfter.